Dag Eigils reserveblogg

Om å ta på seg det pedagogiske seletøyet

2010-11-18T02:42:00.000-08:00

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig iført vår mentale overlevelsesdrakt.

Men det var dette med retting. Denne nødvendige, men akk så kjedelige aktiviteten som er en nødvendig konsekvens av at elever og studenter skal vurderes, og som ingen pedagoger kommer unna uten arr i sjelen. Selv om dette er en vesentlig del av hva jobben dreier seg om, oppfatter vi rette- og vurderingsarbeidet som den verste delen av det pedagogiske arbeidet. Og hva mer er, det blir verre og verre etter som årene går. Man blir såpass møkklei av å rette de samme feilene i mer eller mindre åndsforlatte besvarelser, bunke etter bunke ad nauseam et infinitum, er rimelig slitende. Spesielt i disse tider, selvfølgelig. Ikke at det akkurat kommer som noen bombe sånn fra en godt voksen pedagog til en annen, men alligavel! Dessuten gnager sulten, noe vi må venne oss til. Ja, vi er på slankekur også, selv i denne søte førjulstid. Akk ja. Men vi får glede oss over alt det positive som kan bidra til sinnets munterhet. Som å leke litt med ord og skrive rare tekster, for eksempel.

Oppmuntringer og sympatierklæringer mottas med takk! :-D

Vekk med smakstilsetningene!

2010-11-17T02:15:00.000-08:00

Klimakrise, krig og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. I en herværende lokalavis kunne vi nemlig mandag 15. november glede oss over å lese at verdens helsetopper nå diskuterer et forbud mot smakstilsetninger i tobakk i forbindelse med Verdens helseorganisasjons avtaleforhandlinger, som i disse dager avholdes i Uruguay. Får disse det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den ikke kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene

Men det bør ikke stoppe der. Hva med å fjerne smakstilsetningene i brennevin? Bare det å fjerne krydderet fra juleakevitten ville nok gjort julefeiringen blitt langt mer edruelig rundt om i de 1000 hjem, med glade barn og helsegevinst som resultat. Samme opplegg med andre brennevinssorter. Vekk med enhver form for smakstilsetting, og kun nøytralt brennevin å få kjøpt på Vinmonopolet. Skal det være smak, så får folk ordne det selv, og her i landet har vi jo tradisjon for så vel karsk som 60 og Solo. Det er mer enn godt nok for alkovrakene.

Eller hva med potetgull, ostepop og andre former for helseskadelig knask som folk stapper i seg? Snart kommer alt som heter snacks, sjokolade og godteri til å bli levert i pakker med advarsel, være uten smakstilsetninger og smake pyton. Farsemat er heller ikke sunt, så før vi vet ordet av det, vil det kun bli solgt pølser som både lukter, smaker og til forveksling ser ut som dritt. Ikke så lekkert og innbydende, kanskje, men det får holde lenge for junkfoodvrakene.

Avslutningsvis vil vi herved oppfordre møbelprodusentene om å være seg sitt ansvar bevisst i disse tider. Alt som heter sofaer og tv-godstoler bør i framtiden bli produsert med hundrevis av innsydde tegnestifter og kanskje en og annen knappenål i stoppen, slik at folk for framtiden vil tilbringe minst mulig tid der. For nå er det på høy tid å slå hardt ned på alle disse røykende, drikkende og junkfoodmomsende sofagrisene. Sabla blandingsmisbrukere, hele gjengen!

Hei, hei!

2010-11-17T02:13:00.000-08:00

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann.

En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet.

Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?”

Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.”

Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”

Om sjarm, damer og kjøpesex i Praha

2010-08-18T04:19:00.000-07:00

Det var om våren for noen år tilbake, og vi var på studietur i Praha sammen med noen kolleger av varierende alder, fasong og kjønn. En heftig tur for å utvide vår horisont, for riktig å puste inn såvel kultur som historie i denne flotte byen. Og mye kultur ble det, herunder ølkultur. En dag hadde flertallet i gruppen bestemt seg for riktig å flotte seg i forbindelse med dagens middagsmåltid. Denne kulinariske høytidsstund skulle foregå på et spesielt spisested, fisefint inntil det motbydelige, der innredningen var en tro kopi av spisesalen i om bord på “Titanic”. Utsiktene til dette ble rent ut sagt for meget for overtegnede og en annen kollega, så vi takket for oss sånn rent foreløpig, og gikk ut på byen for å søke de mer folkelige gleder og ditto kultur rundt på diverse brune puber og, skulle det vise seg, tvilsomme skjenkesteder. Øl og annet ble inntatt i liberale mengder, og det varte ikke spesielt lenge før vi ble kontaktet av diverse østeuropeiske damer, hvorav enkelte ganske pene, som via kroppssspråk og noen få engelske gloser gjorde oss oppmerksomme på at de gjerne ble med oss til hotellet for nærmere kontakt, gjerne av intim art. Men vi er jo herrer med høy moral, og de mange tilbudene høflig og smilende avvist. Vi hadde likevel mye moro av dette, spøkte med at dette selvfølgelig ikke var snakk om “working girls”, og at tilnærmelsene hadde sin bakgrunn i vår modne sjarm og personlige utstråling.

Sånn utpå kvelden greide vi da å karre oss tilbake til vårt relativt enkle hotell, der de andre satt og hadde et aldri så lite nachspiel i resepsjonen. Etter den sedvanlige salven om at vi hadde vært usosiale, ble det spørsmål om hvor vi hadde vært og hva vi hadde gjort. Og vi smurte godt på, preget av sitasjonen, med at vi hadde vært ute på byen og nærmest sjarmert damene i senk. Tenk, vi kunne til og med ha kommet med damer til hotellet, hadde det ikke vært for vår høye moral, personlige integritet og store viljestyrke. Ekte kjærlighet! Et par av de godt voksne damene, hvorav den ene var skilt, satte blikket i oss, og så begynte en tirade om mannsgriser av verste slag, som kunne sitte og spøke med den tragiske situasjonen disse damene var i. Til latter fra de øvrige, selvfølgelig. Nei, mannfolk vr seg like over alt, skikkelige griser og fy og flate. Damer næret selvfølgelig aaaaldri slike tanker, må vite!

Så reiser en godt voksen bergensdame seg opp, og sier at hun etter 30 års ekteskap i en gitt situasjon godt kunne tenke seg å betale for en natt med en ung og sexy mann, om det var kjøpesex aldri så mye. Og på skikkelig bergensk smalt det: “Og, når eg ska vere ærlig, så hadde du nok hatt godt av en omgang, du og!”

Reaksjonen var ganske så vanvittig, og de to damene var ikke på talefot på lang tid.

Styringskåte byråkrater og detaljstyrte pedagoger

2010-01-16T05:04:00.000-08:00

Jada, vi er fullstendig klar over situasjonen. Vi pedagoger innehar et yrke som nærmest er å regne som en diagnose. Dessuten kan vi ingenting, er late og udugelige, og kan ikke lære fra oss. I tillegg har vi altfor mange og lange ferier. Alt dette kjenner vi til og må leve med, og vi er blitt ganske så hardhudet etter hvert. Men av til går det over alle grenser, selv for oss og våre tålsomme kolleger. Når vi sitter igjen med følelsen av å bli behandlet som komplette idioter av bedrevitende politikere og skrivebordspedagoger, hvis virkelighetsfjernhet øker proporsjonalt med avstanden til disiplene og klasserommet.

Som her forleden, i forbindelse med et avdelingsmøte. Det har nemlig kommet nye direktiver om fraværsføring. Jo da, det skal fortsatt føres fravær, ad elektronisk vei, via nettet, i SkoleArena. Men nå skal det åpnes for at et større antall fraværsdager under visse vilkår skal kunne strykes, visstnok etter diskusjon med den enkelte disippel. Dette kommer selvsagt i tillegg til de andre fraværsdagsstrykegrunnene, som var der fra før. I tillegg skal disipler som har en del fravær i enkelttimer, kunne få dette omgjort til hele fraværsdager, eventuelt etter diskusjon med kontaktlærer. Det hele ble så svevende og utflytende at det til slutt ikke var noen som forstod systemet, knapt nok avdelingslederen selv. Disiplene skal til og med kunne gå inn i SkoleArena innen en viss frist, og ordne opp i dette selv. Hvis de husker det innen det er for sent, da. Her er det duket for mye gøyal diskusjon om fravær og fraværsføring, noe som fra før er et yndet tema. Ørkesløse diskusjoner, som tar tid, og som selvfølgelig vil ende med at pedagogen og skolen må gi etter. Disiplene har jo alle rettigheter på sin side, må vite. Men i dagens skole er jo systemer og detaljert dokumentasjon for dem minste ting som kjent viktigere enn fag og undervisning.

Og så har vi jo dette med vurdering. For nå skal det bli skikkelig ulovlig å gi såkalte graderte karakterer, som for eksempel 3+, 3/4 eller 4-. Dette gjelder i alle vurderingssituasjoner igjennom skoleåret, også på enkeltprøver. Alle karaktervurderinger skal nå gis hele og udelte. Men man kan visstnok fortsatt få lov til å antyde graderinger til elevene, sånn rent muntlig. Vi går ut ifra at dette kommer fra Utdanningsdirektoratet eller tilliggende myndigheter. Uansett virker denne formen for paragrafryttersk detaljstyringshysteri ganske så komisk i forhold til de utfordringene skoleverket står overfor. Vi tror heller ikke at dette har sin bakgrunn i sterke ønsker fra elevenes side. Dette illustrerer på en utmerket måte et styringskåt skolebyråkrati med bena solid plantet i løse luften, helt uten sans for det praktiske vurderingsarbeidet i skolen.

Dette virker latterlig, som et system som behandler høyt kvalifiserte pedagoger som om de skulle være sprellemenn. Og vi vil mer enn antyde at vi i vår praksis kan komme i skade for å gi komplett blaffen i dette idiotopplegget. Så får vi heller bli lovbrytere, alle sammen. Men nå er jo samfunnet fra før blitt såpass gjennomregulert at vi knapt kan gå på do uten å bryte minst 3 – 4 lover og direktiver.

Men det som egentlig bekymrer oss mest her, er at selve systemet som i høyt tempo og uavlatelig produserer dette åndssvake sprøytet. For faktum er at det sitter voksne, høyt utdannede og formodentlig tenkende mennesker rundt om på kontorene der ute, folk med familie, hus og bil, folk som dere der ute og overtegnede herremann, som faktisk sitter og klekker ut dette kvasipedagogiske nonsens. Det sitter faktisk godt betalte folk i viktige beslutningsposisjoner som produserer dette og liknende komplette tapersvada, som de forventer at det pedagogiske fotfolket der nede ikke bare skal iverksette, men endog ha nytte av. En nytte som er like konturløs som tåke i skoddeheimen. Og bak disse byråkratene sitter styrings- og reformkåte politikere, med konstant behov for utløsning. Og for å si det som det rett ut: Ejakulatet deres stinker!

Oppgradering på gang...så her er vi!

2010-01-13T09:31:00.000-08:00

Joda, like sikkert som dopapir kommer tydeligvis årets høydepunkt for oss vgb'ere: Oppgraderingen! Forrige gang vgb var ute med dette stuntet, som de hadde frekkhetens nådegave nok til å kalle en oppgradering, viste det seg å være intet mindre enn en rasering!

La oss håpe de har en litt heldigere hånd med jobben denne gangen. Inntil videre tar vi i bruk denne reservebloggen, og det er ikke umulig at vi kommer til å legge ut et og annet. Velkommen skal dere være!

Fra Anus til Venus?

2009-11-06T10:53:00.001-08:00

Ikke rare avstanden. Nesten litt skremmende, det der.

Hvordan får man liv i en Blogspot?

2009-11-06T10:46:00.001-08:00

Vi har også, i likhet med dere der ute, lagt merke til at det faktisk er flerfoldige dyktige og populære bloggere der ute, som faktisk bruker Blogspot. Vel, kanskje ikke bare dyktige bloggere, men dog. Så vi har lenge lurt på det der: Hvordan får man i grunnen liv i en Blogspot? Det later jo til, sett fra vårt ståsted, et innlegg i papirformat, låst inne i en safe, og dumpet i det dypeste krateret på Månens bakside, får mer merksemd og flere kommentarer enn det vi legger ut på Blogspot. Merkelige greier. Rent ut mystisk. Er det noen der ute som har innspill her...?

Ikke det at vi er kjip og sur, altså...

2009-11-06T10:26:00.000-08:00

Vel, kanskje littegrann. Sånn forsiktig. Joda, vi har forsøkt å kommentere både her og der, men på VGB er det for tiden kul, krampe umulig å logge seg inn en gang. I tillegg er vi skikkelig krimsjuk og dertil febril. Og vi har hostet så mye at vi har pådratt oss en skikkelig muskelbrist i siden. Det føles om om vi snart revner, og det er rett før tarmene velter ut, hver gang vi hoster. Den eneste gleden får være at vi, om ikke annet, har delt våre virus og basiller med vår medmennesker, i opptil flere dager. Akk ja. Men vi smiler allikevel.

Dag Eigil: Flere der ute, som har problemer med å få logget inn på VGB?

2009-05-05T23:18:00.000-07:00

De siste par dagene har vi opplevd til tider store problemer med å få logget seg inn på VGB. I skrivende stund er det fortsatt umulig. Det kommer bare opp en feilmelding om at "Siden kan ikke vises". Er det flere vgb'ere der ute som opplever dette? Vi bare lurer...

Rektalundersøkelse med tilhørende hyggeprat

2009-04-22T06:05:00.001-07:00

illustrasjonsfoto

Å gå til legen kan jo noen ganger være litt av en opplevelse, og det er vel gjerne slik at enkelte leger kan være mer pratsomme enn andre. Vi erindrer i så måte da en daværende kollega her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden, en lokal kjendis og på den tiden profilert lokalpolitiker, som i særdeles oppbrakt tilstand kom tilbake til skolen etter et legebesøk. Han var sjokkert, og måtte bare få det ut, høylydt, og ikke uten en viss detaljrikdom.

Han hadde altså kommet inn til den etter sigende pene, kvinnelige legen, iført ulastelig dress med skjorte og slips. Etter en del ”faste poster”, hadde hun foreslått en kontroll av prostata, komplett med gummihanskekledd og velsmurt finger opp i ”ratata”. En noe flau og bleknende kollega måtte la ”storseilet” falle, og så var det ”bend over”, og inn med fingeren for en grundig kontroll. Legen var av den pratsomme sorten, og forsøkte så godt hun kunne å ufarliggjøre situasjonen med diverse hyggeprat om løst og fast. Det hadde gått på politikk og aktuelle saker, og ikke minst det forestående lokalvalget. Og så, etter sigende fortsatt med fingeren inne, kom hun med en skikkelig punchline: ”Og ellers må jeg bare få si at Deres siste innlegg i Aftenbladet var virkelig velskrevet! Stå på, og ta dem hardt!”

Dag Eigil: Vi har verifiseringsproblemer.

2009-04-13T12:51:00.000-07:00

Jada, så var det vår tur. Her har den ene kjekke bloggeren etter den andre fått diverse problemer i etterkant av vgb-omleggingen, så nå også vi. Vi har nemlig fått beskjed om å verifisere vårt mobilnummer, men noen verifiseringskode kommer ikke. Så her sitter vi, da. Uten vår kjære vg-blogg. Vi taster litt her på reservebloggen sånn for ordens skyld, og håper at ting ordner seg.

Vi begynner å lure: Har vi vært for krass, for frekk? Har noen der inne på vgb følt seg tråkket på de søte, små tærne sine av våre små skriverier? Eller er det rett og slett en feil, som blir rettet opp igjen så snart påsken blir overstått, og det blir hverdag igjen? Vel, tiden vil vise. Men vi må vel vedgå at vi ble både litt amper og frustrert. Akk ja.

Linkenes tilbakekomst er av profetisk karakter!

2009-04-13T12:50:00.000-07:00

Vi har, i likhet med diverse andre der ute, også lagt merke til at de fullstendig irrelevante linkene under innleggene plutselig har returnert. Og det må vedgås, på tross av at det er uverdig for en gentleman, at vi et par øyeblikk lot oss irritere en par smuler over dette, i den grad at vi lot en aldri så liten mishagsytring nedfelles i tekst i form av et vedlegg. Vi har likeledes notert oss at andre har reagert tilsvarende.
Imidlertid har vi nå, i løpet av de timene som har gått, tenkt igjennom saken i lys av påskens budskap, slik veloppdragne og kultiverte mennesker skal gjøre. Og vi har funnet ut at vi skal være glade for å få oppleve linkenes retur, nettopp på 2. påskedag. For, kjære medbloggere og øvrige lesere, dette er et kraftig symbol, nærmest profetisk! For sannelig sier vi dere: Påskens budskap handler jo nettopp om Jesu død, og ikke minst, oppstandelse. Det er videre en utbredt oppfatning at vi nå befinner oss i de siste tider, hvilket utlagt vil si at det ikke er lenge til Dommens dag. Med andre ord: Jesus kommer snart! For i henhold til Den Hellige Skrift, så skal det i endetiden være mange tegn, og det skal være strid og uenighet og ufred, ja, til og med jordskjelv.
Og her på VGB, på selveste 2. påskedag, gjenoppstår linkene i all sin prakt! Ja, er ikke dette et tegn fra oven, så vet ikke vi. Halleluja! Det er de som hevder at linkene oppfattes som irrelevante og malplasserte. Dem om det. Budskapet er som kjent dårskap for de som ikke tror. Herrens og VGBs veier er som kjent uransakelige.

Hverdagen kan i sannhet ha sine fortredeligheter

2009-01-28T10:09:00.000-08:00

Noe av det vi efterhånden har lært her i livet, er at hverdagen i sannhet kan ha sine fortredeligheter. Det var en av de der morgenene, for et par-tre år siden. Nettopp på denne årstiden, eller muligens i februar. Mørkt, vasskaldt og j..... var det i alle fall der ute da vi våknet, skikkelig dautrøtt, etter en forbausende dårlig natt. Eller våknet, det er er vel alt etter hva en legger i begrepet. Men vi eksisterte i alle fall, selv om vi på ingen måte så fram til diverse undervisningstimer framfor forsamlinger av kritiske disipler. Følgelig besluttet vi at vi skulle spasere til jobben denne møkkamorgenen, for således våken og forfrisket å entre klasserommet full av pepp.

Så vi gikk ut i den mørke gangen, iførte oss et par behagelige joggespasersko, og la trøstig i vei på den ca. 4,5 km lange spaserturen ut til lærdommens høyborg. Trallala, dette går så bra, pyttsan....og der, etter ca. halvgått distanse, glir vi på hålka, og faller så lang og tung vi er i sørpe, støv og dritt, riktig velter oss i det. Vi slår kneet skikkelig til blods, rumpestumpen får seg en støyt, og buksen blir skitten, hullete og spolert. Det er ikke fritt for at vi påkaller diverse eksistenser der vi ligger, men hva skal vi vel gjøre? Tiden går, og disiplene venter. Så vi reiser oss opp, plukker opp vesken og labber videre, gram i hu.

Men en ulykke kommer som kjent sjelden alene. Idet vi trer inn gjennom hoveddøren og inn i lyset, oppdager vi at vi i farten også har prestert å iføre oss to umake joggesko, og det i en særdeles synbar grad. En blå, og en med noe slags rødlig mønster. Fy flate.

Skulle vi ha diverse undervisningstimer den dagen, og dertil i forskjellige klasser? JA! Lo elevene og fagskolestudentene av den distre og uheldige lektoren? JA! Lo kollegene? JA! Skulle vi, i tillegg til undervisningen, delta på et møte i egenskap av tillitsvalgt, sammen med rektor og en alvorlig, fylkeskommunal delegasjon? JA! Lo de? JA! Var det mulig å komme seg hjemom og skifte i løpet av arbeidsdagen? NEI!

Om vi var spesielt høy i hatten, og følte oss vel med situasjonen? Vel, ikke spesielt. Men så er vi da en erfaren og profesjonell pedagog. Hva vi sa i klasserommet? Det er i slike situasjoner man må improvisere, men dere vet hvordan det er. Vi gjør i det hele tatt mye for for å underholde disiplene nu for tiden!

På helbredelsesmøte med hemorrhoider

2009-01-26T07:45:00.000-08:00

Hallo, og velkommen til vår smule reserveblogg. Som en begynnelse, og med Snåsamannens meritter i friskt minne, republiserer vi følgende lille minne fra virkeligheten den gang da..

Det hender jo fra tid til annen at det arrangeres forbønnsmøter, endog hele møteserier, av typen ”Halleluja- og helbredelse”. Vi har imidlertid aldri klart å mobilisere den helt store troen på slikt, og etter grundig sjelegransking har vi nå kommet fram til at vår mistro til det oventilstående muligens kan ha med preging fra tidlig barndom å gjøre. Så derfor, altså, følgende lille fortelling fra virkeligheten.

I vår formodentlig grønne barndom for mangfoldige år siden var nabofruen sterkt religiøs og grepet av Ånden, og gikk ofte på ”kristelige møder” i Betania. Der gikk hun sammen med en annen dame, likeledes grepet av Ånden. En gang var det en ukelang møteserie i Betania, med forbønn og helbredelse og gode greier, og disse to damene gikk på møter hver eneste kveld. En gang spurte de vårt moderlige opphav om ikke hun også kunne tenke seg å være med, men hun nektet blankt. ”Men de ber for folk hver kveld, og sannelig, de blir helbredet, og du med den der migrenen og ryggen din, hadde det ikke vært en ide?” Ikke planer! ”Du vet ikke hva du går glipp av”, sa damene. Og hver dag kom nabofruen på døra og fortale om hvor herlige møtene hadde vært, med liflige beskrivelser om hvordan folk hadde blitt helbredet der og da fra både det ene og det andre. Uten at det gjorde noe inntrykk. Moderen var sannelig ikke den som tok alt for god fisk. Inntil siste møtekvelden.

Nabofruen kom ned til oss som vanlig, og moderen spurte om hvordan det siste helbredelsesmøtet hadde vært. ”Å, forferdelig! AT DET GÅR AN! Der ber de om at Den Hellige Ånd måtte komme over dem, og at folk må komme fram til podiet for forbønn og helbredelse, og så kommer han der ekle NN fram. Og de spør om hva som var problemet, og så sier han høyt AT HAN HAR SÅNNE FORFERDELIGE HEMORRHOIDER! Og så må han bøye seg framover, slik at forbønnslederen kan legge sine hender på det vonde stedet, og be om helbredelse! Hele stemningen forsvant, det var som om Den Hellige Ånd forsvant rett ut av vinduet!” Og så gikk hun. Og vår tro på hallejujahelbredelsesforbønnsmøter ble aldri mer den samme. Eller kanskje heller: Aldri det den aldri har vært!
Stikkord: helbredet betania forferdelige forbønn hemorrhoider

Bremsespor på morgenkvisten

2009-01-19T02:34:00.000-08:00

Nok en morgen, og attpåtil mandag. Gudene skal vite at vi på ingen måte er noen morgenfugl, vi kan vel nærmest karakteriseres som et skikkelig å-menneske. Januar, og mørkt og trist utenfor. Akk ja, det er bare til å hive seg rundt, og møte dagens og ukens utfordringer med et mer eller mindre påklistret smil. I vår svakhet lar vi oss friste til å ta bilen til jobben, noe vi i grunnen sjelden gjør. Vi er da miljøbevisst, og vi har heller ikke den helt store sansen for kjøring i idiottiden. Hvilket er vår personlige, lille betegnelse for rushtiden. Og vi snegler oss av gårde i langsomtkjørende kø, gjennom ørten rundkjøringer og et par lyskryss.

Og så begynner vi å kjenne det. Presset, trykket. Et stadig mer presserende behov er i ferd med å manifestere seg, det er noe som må ut, aber schnell! Men siden vi sitter i bilen, er det bare å konsentrere seg om trafikken, og prøve å tenke på noe annet. Mind over matter. Og vi kjører litt, og bremser litt, og beveger oss rykkvis og sent, men dog likevel framover. Det er bare til å klemme igjen, og forsøke å koordinere ringmuskelen med føttenes pedalbevegelser. Pokker, hvordan er det folk kjører? Eier de ikke alminnelig folkeskikk? Et par bråbremsinger til nå, så blir det bremsespor flere steder enn på veien, og kanskje vel så det! Kan ikke våre medtrafikkanter se vårt lidende ansiktsuttrykk, og slippe oss fram? Akk, livet er så visst fullt av prøvelser.

Endelig framme ved arbeidsstedet. Presset, prøvet og lutret får vi endelig parkert, og beveger oss med stivt ganglag fram mot døren og nødinngangen. Kan det være noe rett i at lettelse av og til er bedre enn sex?

Dag Eigil: Muligens en indirekte observasjon av Sjalle

2009-01-16T03:15:00.000-08:00

Siden vi her forleden kunne nyte godt av det relativt sjeldne, meteorologiske fenomenet "oppholdsvær" her i Oljebyen, bestemte vi oss for å spasere hjem til residensen etter nok en fullbrakt, pedagogisk gallaforestilling. Full applaus, ikke et sete var tørt...ja, det var vakkert, og en drøy spasertur ville jo gjøre dagen formfullendt. Så vi spaserer lystelig av gårde gjennom byens gater, parker og streder, og bestemmer oss i vår løssluppenhet til å ta den helt ut, og legge turen gjennom den mest stavangerske av alle byens gater, nemlig Pedersgadå.
Men så plutselig, skjer det. Mens vi vandrer med freidig mot, og passerer det ene butikkvinduet etter det andre, får vi i ett av dem med ett øye på et maleri vi nok skulle dra kjensel på, et slags barneansikt, nesten som et barokt englefjes. Og der inne i lokalet kunne diverse andre kunstverk også observeres. Hmmm...det skulle vel ikke tilfeldigvis være galleriet til Sjalle? Men lokalet lot til å være stengt og folketomt, så etter noen sekunder vandret vi videre. Men i det vi var i ferd med å distansere oss fra nevnte lokale, ble vi var en skygge som beveget seg bak en mattet glassrute, nærmest som et skyggespill. Det er jo ikke sikkert, men vi har muligens har gjort en indirekte observasjon av Sjalle.

Hvorfor man ikke skal kaste sneiper i pissoaren!

2008-11-06T02:45:00.000-08:00

Plakat ved pissoar:
"Vennligst ikke kast sigarettsneiper i pissoaren!"

Kommentar under:
"Hvorfor ikke det?"

Og under det igjen:
"De er så jævla vonde å få fyr på igjen etterpå!"

Og så avsluttende kommentar:

"Ja, og så går man glipp av den gode tobakkssmaken!"

Skriveøvelse: Fullfør setningen!

2008-11-03T01:35:00.000-08:00

Skriveøvelse: Dersom dette oppsynet hadde vært en dårlig matrett, hadde det....... (fullfør setningen).

Dag Eigil: Noen ord om høytid

2008-08-27T07:28:00.000-07:00

Det er august, og vi er for lengst tilbake i jobbhverdagen. Selv om været utenfor vårt vindu her er temmelig grått og trist, er det fortsatt sommer, i alle fall for en stakket stund. Vi kan nesten ikke forstå det, det var jo nettopp mai du fagre, milde og juni og juli og god og varm tur til Kreta, og alt var bare kos og ouzo og badeliv og fryd og gammen. Reisevesken står imidlertid fortsatt her i rommet, av en eller annen grunn, som om intet var skjedd, og minnes bedre tider. I skrivende stund og på sittende rau har hverdagskverna tatt tak i vår mentale krave og bukselinning og kastet oss inn i diverse mer eller mindre stormende klasserom. Vel, stort sett rolige, sådanne. Det er sommer, men det pedagogiske seletøyet er tatt på. Den fine tiden er snart forbi, og nå venter høst og horisontalt vestlandspøsregn langt inn i sjela. For å gjøre tristessen fullkommen, er vi attpåtil inne i det som i kirkeårssammenheng omtales som ”det festløse halvår”. Utenom søndagene er det ingen røde dager på kalenderen før Jul med din glede og Ti gleder seg Jerusalem. Traurige greier, ikke en sabla høytid på månedvis. Skjønt høytid og høytid. Egentlig har vi aldri forstått hva vi skal med alt dette j…. HØYET! Vi trodde i vårt enfold at høy og høytid er noe som hører sommeren og til dels høsten til. Men det er så rart med det, Basusjernet….eh, Jesusbarnet ble etter sigende lagt i en krybbe fylt med høy, og jul er jo en høytid, så det er nok en sammenheng likevel. Ha en høytidsstemt sensommerkveld!

Frustrert lektor blåser ut i protest mot nye tider i skoleverket. Advarsel: Kraftig ordbruk!

2008-06-19T01:26:00.000-07:00

Følgende herlige tekst er en reaksjon fra en frustrert kollega, som ikke liker de siste tiders skolereformer.... :-)

Dette opplegget virker Åndsvakt og vil stjele mye tid fra undervisningen!
Når elevene går ut fra TF så vil de utvilsomt ligge på flyndrestadiet faglig sett!
Hvilke grønnskollinger (les idioter) er det som er ansvarlig for makkverket (sandkasseopplegget)! Skal ikke elevene lære noe faglig lenger?

Jeg kan nevne at jeg rekker kun 1 prøve med XXX 3 elever (samt 1 prosjektoppgave og 3 elevøvelser) på grunn av et komprimert modulopplegg!

Hvordan i H------- skal jeg kunne redusere tiden som går med til ”prøver”.
Er prøver også blitt betydningsløse i geni opplegget (er prøver ikke lenger en grei måte å sjekke evnen til å akkumulere, memorere og reprodusere kunnskaper?
Er vi på full vei inn i den kunnskapsløse skole!
Skolen og opplæring er for viktig til at politikere med skylapper og politisk ideologier skal få leke med den!

Dag Eigil: Endelig ferie. Kan det bli bedre?

2008-06-18T23:58:00.001-07:00

Vel, så sitter vi her på jobben, og vet at det er siste arbeidsdag før en velfortjent sommerferie, også for oss lektorer. Ikke det at vi skal reise vekk sånn umiddelbart, men endelig er utsikten til noen ukers frihet så nær at vi nærmest kan lukte og smake den, etter måneder og uker med full innsats. Smilende og muntre elev- og studentfjes i korridorene, ha det godt, og takk for et fint skoleår! På en dag som denne kan det også luktes og smakes at det snart blir servert smørbrød og kaker, en vanlig tradisjon ved slike anledninger. Og så blir det prat om året som har gått, og velmente ønsker om en god og helsebringende ferie, med tilbørlig lading av de berømmelige batteriene. Og det trenger vi. Reisemålet i år? to uker på Kreta. Såkalt "kjedelig ferie", noe det selvsagt ikke på noe vis trenger å bli.
Men vi sitter her med følelsen av at året i grunnen har gått fort, faktisk påfallende fort. Det føles kanskje ikke akkurat slik mens vi er midt oppe i hverdagsstrevet, og for den del innspurten, men sånn på tampen framstår dette som litt skremmende. Og det minner oss om at tiden går. Det er rimelig stille her inne, og tid for rydding og ettertanke. Vekk med det papirrotet vi avgjort ikke vil få bruk for til høsten, og rydd plass for det som kommer. Utenfor arbeidsrommet er været grått og regnfullt, men dette lar vi ikke legge noen begrensninger på vårt gode humør. Vi ønsker de der ute en fortsatt herlig dag og snarlig helg, og, for de det gjelder, god ferie!

Bilder fra Island

2008-04-16T15:01:00.000-07:00

Hei og hopp! Vi prøver å legge ut noen bilder fra Island. Her har vi et bilde av Alltinget, undertegnede i selskap med et utvalg av sine kjære kolleger, samt Domkirken i Reykjavik, diskret bar noen flaggstenger.

Paven er neppe et seksuelt vesen, men...

2008-04-14T05:08:00.000-07:00

- Kjære, tror du at Paven kan regnes som et seksuelt aktivt vesen? Vår hustru - velsigne henne, vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - kom plutselig med et av sine lyse innfall. - Nei, kjære, jeg tror i grunnen ikke det. Et menneskelig vesen, ja, men neppe et seksuelt aktivt sådan. Men vi ble sittende og stusse litt over dette noe overraskende spørsmålet. Sannelig ikke godt å si, det der. Paven er jo Guds stedfortreder på Jorden, og dessuten øverste romersk-katolske geistlige, og der i gården er det som kjent den ugifte og seksuelt avholdende stand som gjelder. Også kjent som sølibatet. Det er følgelig all grunn til å gå ut fra at Paven sover alene, for den del med hendene oppå dynen. Men på den annen side har det jo alltid blitt snakket om hvordan hvordan driftene fra tid til annen har tatt overhånd, også for den katolske kirkes prester og prelater. Om munker og nonner i frisk utfoldelse, om uønskede og uforklarlige graviditerer, og om katolske prester som har tuklet med både korgutter og korjenter. Og for den del om kardinaler som har kommet seg opp og fram i det kirkelige hierarki gjennom.....vel, nærkontakt med nettopp Paven. Vel, ikke vet vi så mye om hvorvidt Paven pu..., det eneste vi vet er at Johannes pu...., eh, paul den andre!

Fotball er noe dritt!

2008-04-03T23:02:00.000-07:00

I egenskap av fotballhater er det en glede å kunne dele følgende tekst med vår medmennesker. Enjoy!

Fotballidioter

I kveld er det landskamp, sa en kompis.
Ja vel? I hva, svarte jeg?
Fotball. Spiller du dum, eller?
Vel, nå er faktisk denne lærballen like interessant som dekkdybden til en Lada som skal over fjellet i vinter. Med andre ord; hvem bryr seg?

Ja endelig er kampen i gang. Dette har vi ventet spent på i hele dag. Man har gått med en ubeskrivelig følelse i magen hele uken. Det er tross alt landskamp i dag. ”Vi” spiller mot Moldova. Het det ikke Moldovia før? Uansett; det er en av verdens lavest betalt land å jobbe i. Jeg fikk med meg at lønna lå på rundt
2-300 kroner. I måneden! Ja da bør man bli fotballspiller fortest mulig. En sjanse for livet spør du meg. Drit i snekkerjobben og all muring der hjemme. Å bygge opp landet etter Russlands jerngrep kan andre ta seg av. Det er fotball som gjelder. Dessuten er jo sjansen for å bli proff ca. det samme som å vinne i Lotto tre ganger på rad. Kjør på!

Ikke langt ut i kampen skjer det noe. Det er for faen offside, skriker kompisen min. Helvetes dommer. Er de ikke pålagt å gjennomgå noen synstester tro, tenker jeg? Kan det virkelig være slik at personen ved siden av meg innehar mer kompetanse enn dommeren som er valgt til å dømme kampen? Ettersom vi alle er så glad i denne idretten, så er det forståelig at man blir engasjert. Man blir rett og slett delaktig. Nesten som å sitte på tribunen.
Tenk hva treneren tenker. Han som med hjelp av hjelpetreneren har utviklet et lag med en fin blanding av eldre rutinerte og unge fremadstormende spillere. Føler ikke han seg snytt av det som skjer? Stakkars mann der han står og skriker på sidelinja. Alle kan nå se at han har det vondt.

Så var det denne offside`n da. Alt skjer i løpet av sekunder. De er jo tross alt proffe. Kompisen min gir meg ikke den oppmerksomheten jeg er vant til under en samtale. Det hele har utviklet seg til et helt annet nivå. Man går inn i seg selv, men har full mulighet til å skrike når det måtte passe seg. Ikke er det viktig hva man skriker heller. Akkurat som gymlæreren min sa en gang; det viktigste er å vise engasjement. Det gjelder jo i all idrett.
Ja, så har det altså skjedd. Det er tydeligvis noen som prøver å jukse i spillet allerede. Offside betyr jo at noen ikke følger reglene, og nå er det en spiller som står feil i forhold til fienden. Går det an? Å stå feil altså. Tydeligvis.
Hvorfor følger de ikke reglene, spør jeg? Han ser bare dumt på meg. Tror han snart skjønner at jeg er ute etter å forstyrre han under kampen.

Samma det. Han må uansett engasjere hjernen unødvendig for å svare meg. Jeg liker kampen. Det er nå jeg ser hvor inkluderende det er med landskamp på TV. Dette er fantastisk. Sjansen for å se en kamp på TV i løpet av uka er heldigvis stor. Såpass har jeg fått med meg. Med kabel-TV snakker vi flere ganger per dag. Endelig får min tilværelse en positiv og ny retning. Fellesskapet rundt TV.

Treneren virker som en allright kar. På stillbilde. Han, av alle på banen, må sies å være den som gjør mest for pengene. Å være arbeidsleder for en gjeng som er ute etter å jukse når sjansen byr seg må være stressende. Han ser stressa ut. Han er flink, tenker jeg. Utrolig hvilket arbeidspress han har. Rød i toppen har han også blitt. I dyrelivet minner han meg om en hund. En lett blanding av Labrador og Pitbull. Grei å se til, men biter armen av deg om du står feil. Det virker faktisk som om de har en tendens til nettopp det. De står stadig feil; han skriker.

Det er stilig å se på klesvalget til kampen. Når de kom til stadion var samtlige spillere og trenere iført dress. Gjerne en dyr Armani-dress. Stil over hele linja.
Nå som spillerne er iført korrekt drakt står trenerne i grill-dress. Jeg får følelsen av at de tenker på folk der hjemme. De tar hensyn. Dette er jo plagget som er allment akseptert året rundt og hvor som helst. Når som helst. Det sier seg jo selv. Han hadde vel aldri gått slikt kledd om det ikke var stilig?

Halv tid er gått. Publikum på stadion er i ekstase. Det har nesten blitt mål. Nesten? Kan man vinne på nesten? Selvfølgelig ikke, men det er Norge som har hatt flest sjanser. Vi er best. Heia Norge! Optimismen er til å ta og føle på. Det vil automatisk gå bedre i neste omgang. Da skal også Solskjær ut på banen. Han er det store håpet. Han er best, og spiller dessuten for Manchester United. Verdens beste lag. Etter en rask gjennomgang og vurdering rundt mine matte-kunnskaper kommer spørsmålet; hvorfor satt han på benken i hele første omgang? Ville det ikke være naturlig å bruke en slik person for å sanke noen mål? Er det ikke måldifferansen som gjelder?
Alt blir forklart i pausa. Nå er kompisen min tilbake. Han satt nå der hele tiden, men var allikevel langt borte. Det er forståelig. Det er landskamp. Etter mye frem og tilbake er jeg også enig i at ”vi” må spare Solskjær til neste omgang.
At han ikke scorer noe mål i andre omgang spiller tydeligvis ingen rolle. Han var best på banen, sier kompisen min. Ja, klart det. Det spiller heller ingen rolle at det ble scoret to mål av to andre spillere på Norges lag. Rein flaks med andre ord, tenker jeg.

Linjedommerne er også viktige for en kamp. Jobben deres består i korte trekk å passe på at ingen kommer på utsiden av de oppmerkede linjene. Derav yrkestittelen Linjedommer.

At man kan stole på disse virker som en slags ”bankers” sagt ut av stallspråket. De er til å stole på. Jobben er såre enkel, og dermed blir den overholdt nøye.
At John Carew, som er to meter høy, var på utsiden med hele leggen i vannrett posisjon spiller ingen rolle. Det får være grenser på flisespikkeri, mener kameraten min. Helt enig. Det er tross alt ikke lett å legge merke til Carew`s legger. Etter å ha gravd inne i min matte-interesserte hjerne, finner jeg fort ut at leggene må minst være en halv meter lange. Medregnet skoene og sokkene som har en klar kontrast i forhold til det grønne gresset, skjønner jeg linjedommernes problem. Dette er sannelig ikke lett å få øye på. Derfor går kampen videre. Ingen ser ut til å ta Moldovas klager på alvor. Hvorfor skulle de det? Dommerne er jo der for å sørge for at reglene følges.

Moldovas spillere sto virkelig på. Med tanke på lønna var de ekstreme. De kan bare drømme om lønna til Solskjær og Carew. Det kan de fleste. Drømme.
At de fortjener lønna si er det ingen tvil om. Kompisen min sa at det skulle bare mangle. De gjør jo en fantastisk jobb for nasjonen Norge. Dette kan, på ingen måte, sammenlignes med sjefsstillinger i Statoil og Aker. Det er de som har for høy lønn – ikke fotballspillerne. De beste drar en halv eller hel million i uka. Da er det snakk om arbeidspress og delvis oppmøteplikt på treningene. Ikke rart Solskjær var best på banen uten å score denne gangen. Kompisen min mente det var helt tullete å sammenligne fotballspillere med andre yrkesgrupper. De er unike. Helt enig. De er støttepilarene i samfunnet vårt. At ikke Norge a/s får tak i noen skattekroner fra disse norske spillerne har jo ingen betydning. Man betaler vel ikke skatt når man tjener så bra? Dessuten er de bare norske, de bor jo ikke her! Dermed er regnestykket logisk.

Oppmerksomheten noen av spillerne får er større enn statsministeren får. De får mer spalteplass enn noe annet i media. De gjør seg også fortjent til førstesiden i våre største tabloidaviser. Det er da man forstår hvilken krevende jobb de har. Det er helt på sin plass med lønna de har. Statoil – hva har de gjort for Norge i det siste? Ikke mye – ifølge media. Og husk at avisa alltid har rett. Det ville jo blitt omtalt der om de gjorde noe bra for landet.

Selv gleder jeg meg til neste kamp på TV. Da vet jeg hvor kompisen min vil være. Da er det også muligheter til å lære noe mer om fotball. Nå vet jeg jo litt om de viktige jobbene på banen, og hvordan de skal utføres.
Fotball-idioter er de som ikke ser på fotball. Lenge leve fotballen!

Og så går vi i fakkeltog igjen!

2008-04-03T02:39:00.000-07:00

Plutselig slår det oss: Vi er sannelig snille og rolige her i landet. I alle fall de fleste av oss. Vi alminnelige hverdagsinnbyggere her i oljelandet og det forhenværende vinterlandet er i grunnen ualminnelig siviliserte og pyntelige. Vi går stille og rolig gjennom livet, og trør forsiktig vannet i vår norgeshverdagslige andedam, skjøtter vår jobb og vårt hjem, betaler vår skatt med penger og mer eller mindre glede, og klapper våre hjerters utkårne, og i noen tilfeller også katten, kjærlig på pelsen. Men hva gjør vi hvis det skjer noe der ute i andedammen, noe som opptar oss, noe som opprører oss langt inn i det som måtte finnes av sjel? Joda, da tar vi den helt ut, og går i fakkeltog!
Denne ytterst siviliserte handlingen er noe vi tyr til i situasjoner preget av rettferdig harme, når sjokkeres av samfunnets voldelighet og verdienes forfall, når vi VIRKELIG føler oss tråkket på. Selvsagt etter grundig, forutgående planlegging og korrekt søknad til politiet. En særdeles kraftig reaksjon, velegnet til å gi utløp for avsindig raseri og indignasjon, på en helnorsk og sivilisert måte. Misnøye i forbindelse med lønnsoppgjør for spesielt siviliserte grupper? Fakkeltog! Rasistisk motivert drap, jf. Benjamin-saken? Fakkeltog! Bølge av overfallsvoldtekter rundt om i diverse norske byer, herunder oljehovedstaden? Selvfølgelig fakkeltog! Og så planlegges og annonseres det, de snille og pyntelige samler seg, faklene deles ut, og så går vi i fakkeltog, dere, og er det ikke hyggelig, dere, og se, kjære journalister, hvor siviliserte og tvers igjennom harmløse vi er. Dessuten gjelder det jo, her som ellers, å se og bli sett. Og så toger vi stemningsfullt gjennom byens gater, og så er det appeller i byparken av lokale, dagsordensettende størrelser, og så går vi hjem, gjerne med en god følelse av virkelig å ha gjort noe, gjort noe viktig!
Ikke et vondt ord om fakkeltog og appeller i parken. Ingen negativ kritikk mot det å være snill og grei. Og fakkeltog er både stemningsfullt og sikkert også sosialt. Spørsmålet er om det hjelper. Det er jo ikke godt å vite, men vi har en liten mistanke om at voldtektsforbryterne og drittsekkene for øvrig gir blanke f..... i de pyntelige og sivilisertes fakler og appeller. Kanskje vi heller burde brukt mer energi og planlegging til å få fatt i drittstøvlene, og faklene til å brenne bjellene av dem? Men det hadde jo virkelig vært en brannfakkel! Og vi er jo tross alt siviliserte. Ha en fortsatt pyntelig dag!

Onanere eller urinere på offentlig sted - er det noe problem?

2008-04-01T05:43:00.000-07:00

I en av våre boulevardaviser har vi kunnet lese at en kjendis ble tauet inn av politiet etter at han ble fersket i å onanere, og det på selveste Torgallmenningen i Bergen. Selv påstod han visstnok at han bare var i ferd med å urinere. Bevares. Tenk å være så høyt oppe i kjendishierarkiet at man knapt kan onanere en skvett på offentlig sted, uten at det blir førstesidestoff. Men så kan det jo hende at kjendisen bare var i ferd med å "leve drømmen", som det heter, eller så har han bare har en merkelig måte å ona... eh, urinere på.
Ikke godt å vite, det der. I alle fall ikke på offentlig sted. Men så er det noe spesielt med kjendiser, da. Noe helt annet er det med oss mer hverdagsgrå individer. Grunnet vår manglende kjendisstatus kan vi sikkert tilate oss litt av hvert. Midt i vår overflod av anonymitet kunne vi formodentlig spradet splitter pine naken hvor det enn måtte være, uten at noen så mye som ville løftet på et øyenbryn en gang. Eventuelt uten annen påkledning enn en ulltråd rundt livet, og, for å føle seg ekstra kinky, ned i ræva. Og ona...eh, urinert vilt og uhemmet både her og der, eller for å stjele litt fra Øystein Sunde, "kastet trossa i øst og vest". Eller tenk dere en hel gjeng med halv- og helgamle hverdagshelter i sin beste undergangsalder, irvig ristende på sine respektive loffer, og det midt Stavangers paradegate, Pedersgata. Tror du noen ville lagt merke til oss, herunder politiet? Would we make the front pages? Slett ikke utenkelig at noe slikt ville skjedd, ja!
Det er jo ikke så bra verken med offentlig onanering eller urinering. Det er faktisk ganske så straffbart, og merkes godt på pungen. Solide bøter kan ventes. Men hva skal man da gjøre i nødens og trengselsens stund? Vi erindrer en episode fra vår etter måten grønne ungdom under den kalde krigen, da verden visstnok var snillere, og pissebøtene definitivt lavere. Vi hadde vært på en rimelig ølflommende studentfest, og vandret gjennom fredelige og folketomme bygater, sammen med en etter hvert trengende studentkompis. Til slutt ble det så ille at det ikke var annet å gjøre enn å stille seg inntil en vegg, rulle ut slangen og la det stå til. Akkurat da kom det en politibil. Den stanset, konstabelen kom ut, og informerte den urinerende på en fin måte om at det nok var forbudt å late vannet på offentlig sted, og at det ble 100 kroner i bot. Vår kompis rister sin boa, trekker opp gylfen, finner fram 200 kroner og sier: "Se her, piss sjøl og!" Ha en fortsatt strålende dag, kveld og uke!

Da vi møtte Jesus på Mallorca

2008-03-29T05:59:00.000-07:00

"Se, der borte sitter sannelig Jesus"! Vår hustru - velsigne henne - løftet noe overrasket blikket, fulgte vår pekende finger, og sannelig, der satt han. Den moderne Jesus het ikke Kristus til etternavn, han het Martinez, Jesus Martinez. Dagens Jesus hadde også et yrke. Han var lydtekniker paa Ballermanns Bierstube i Playa de Palma, et sted med høy gemutlichkeitsfaktor und halbmeterlange Knackwurste, komplett mit Brot und Sauerkraut dabei. Akkurat denne dagen var Jesus lydmann for firemannsbandet The Four Tops, kjekke, sorte, amerikanske menn med gode stemmer og kjappe danseføtter, som framførte svisker fra motown-sjangeren fra 60-tallet und so weiter. Ganske god underholdning mens ølet rant ned i varmen, ikke minst da de sorte med afrohår forsøkte å få øyekontakt med noe av de tyske turistene foran scenen. Uten det hele store hellet. Etter en stund tok de en liten pause, og det var da vi fikk vite at lydmann Jesus satt midt iblant oss. Vår hustru - velsigne henne - var av den oppfatning at dette nok ikke var DEN Jesus, men bare en ganske vanlig mann. Det har hun muligens rett i, men hvem vet? Forrige gang han var frampå, vet vi jo hvordan det gikk. Korsvandring og fin utsikt over Golgata og greier. Denne gangen hadde man gitt ham jobb som lydmann, kanskje med mulighet til å utrette lydtekniske undere. Og lyden var grei, den.

Kanskje så vi ikke Jesus blant syndere og sikkert også noen ferierende tollere denne kvelden, men en Jesus var det i alle fall. Hvorvidt han fikk godt betalt for innsatsen vites ikke, men uansett, som en klok mann en gang uttalte; "Doing God´s work doesn´t pay much, but the fringe benefits are beyond this world".

Ha en fortsatt velvibrerende dag og uke!

Tankar ved kontorstoveglaset

2008-03-29T05:01:00.001-07:00

Det hender ender og då at eg får det føre meg. Eg, stakkars elendige pedagog, har kontorplass på den galne sida av skulebygningen. Den er i grunnen heilt utan utsikt til det pulserande livet - når ein ser vekk frå nokre skitne arbeidsfolk - den sida som vender ut mot ei industritomt. Nei, det er ikkje den heilt store utsikta, og slik som tilhøva no ein gong er, så har det ikke vore aktuelt med kontorplass på den rette sida av bygningen. Så ein får heller drøyma seg til korleis det er retning av sjøsida, eller parkeringsplassen og det pulserande livet der, eller rett og slett gå ut! Og ute kan det jo vera så mangt vent å sjå på vårparten, når sola tek til å varma i bakkane, folk set seg ned og røder saman, og saftane stig i alle kroppar, både dei med og dei utan røter. Alle vil helsa solvarmen velkommen, slik det høver seg om våren. Og det blir sol og glede og sosialt samrøre. Og så sit eg her inne saman med nokre andre nedstøva pedagogar, på den galne sida av skolebygningen, og strevar med rettebunkar og ItsLearning og Word og PowerPoint! Nei, ein skulle flytta arbeidsromma til den rette sida lenge herføre. Så kunne ein kan henda kombinera arbeidsgleda med det som er av skapnader utanfor?

Men nå ser det då endeleg ut til at våren greia å komma til hektene i år, med. For kvart år skjer det jo: Naturen ristar av seg dei aller siste snøfjonene, og tek etter livet att. Og då kan utsikta til industritomta med tilliggande herlegdommar verta fin nok, den. Det er jo ting der ute i bakkane kringom som nett no tek til å verta grønare og grønare og grønare og grønare, og til sist er heile bakkane så grøne at augo mest ikkje greier meir. Og så blir det vår og sumar! Og så er der grønfarge og 17. mai og sol og intens lukt som av....nei, ein skulle starta plommeplukkinga i Hardanger alt no, og gi blaffen i plikta vår som menigmann, men det er jo ikkje så heilt lett. Dessutan så er det vel smått med plommer rundt industritomta. På parkeringsplassen og, for den del. Men ein kan jo gjera litt av det andre dei syng om i songen til Brendeland og Tre Busserulls....og her sit me med rettebunkar og ItsLearning og Word og Powerpoint, og før ein veit ordet av det, så er det eksamenstid. Som ein klok mann sa ein gong: Ein venner seg til det meste her i livet, unntatt vørterøl, og det på den galne sida av skulebygningen, med utsikt til industritomt, vasspyttar og skitne arbeidsfolk. No er den kloke mannen daud, men det har ikkje vørterølet noko med, og ikkje industrien eller skulebygningen, heller. Ha ein fin vår!

Noen ord om briller, og det å være avhengig av dem.

2007-11-13T23:04:00.000-08:00

A miste eller forlegge brillene er ikke noe gøy. Hvor flott er det da når man etter en tids famling rundt i skoddeheimen finner dem igjen. Normaltilstanden er gjenopprettet. Likevekten. Homeostasis. Som inkarnert brillebruker vil vi gjerne få skrive noen ord om dette med briller og deres grunnleggende betydning for livskvaliteten.

Det er jo så rart med det, man blir liksom vant med dem, på en måte. Det er liksom noe som mangler når de ikke er der. Som totalt hekta brillebruker har vi full forståelse for dette. Det blir plutselig så vanskelig å fokusere på de viktige tingene i livet, det eller dem som virkelig teller. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - for eksempel. Når det dertil kommer at hun også bruker sterke briller, kan man jo bli rent poetisk av seg, og tenke at "nærast er du når du er borte". Nå finnes det jo situasjoner der det er vanskelig eller direkte utilrådelig å bruke briller. I dusjen, for eksempel. Eller om natten, eller i det hele tatt i sengerelaterte situasjoner, i alle fall vanligvis. Nå har det faktisk hendt at vi har våknet opp om morgenen med brillene på i alle fall sånn tilnærmelsesvis, men det må jo tolkes som et ærlig forsøk på å se drømmene bedre. Dette fenomenet opptrer gjerne i situasjoner der man også våkner med skoene på. Vi erindrer at vi en gang leste et engelsk dikt, skrevet av...nuvel, det har vi glemt, men here goes:
What if you dreamt? And what if, in your dream, you picked a beautiful flower? And what if you woke, and had the flower in you hand? Ah, what then....!
I virkeligheten er det jo enda bedre. Man drømmer kanskje at man har skoene på, og under over alle under, MAN HAR DEM VITTERLIG PÅ, OGSÅ! Det er jo helt fantastisk, knapt nok til å tro Og så oppdager man kanskje at at man også har brillene dandert sånn lett henslengt ut over ansiktet. Da må man virkelig ha sett mye den natten. Ja, det er i det hele tatt utrolig hva folk gjør i drømmeforskningens tjeneste, gjerne i forbindelse med julebordsesongen. Vi applauderer disse brave kvinner og menn, og håper at de ikke kommer i skade for å tråkke på brillene når de står opp. Vi kommer avslutningsvis i hu en aldri så liten blues-tekst som vi en gang hørte, og endog var med og framførte, om det å våkne om morgenen og knapt nok kunne se, kanskje brillene var på vidvanke, og den går omtrent som så:

Well, I woke up this morning and I found that I could hardly see....
Yeahh, I woke up this morning and I found that I could hardly see...you know...
So I scratched my ass wildly, but it did not help me! Oooh, aah, aaah, yeahh!
Ha en krystallklar og visuell dag!

En hjelpende hånd i støvets år?

2007-11-13T09:12:00.000-08:00

Verden er merkelig. Her på torsdag forleden uke ble faderen sendt hjem fra sjukehuset etter en alvorlig infeksjon, til moderens tilsynelatende fortvilelse. Ikke bra, selvsagt. Faderen er etter hvert blitt en godt voksen mann. De var imidlertid blitt lovet besøk av hjemmesykepleier formiddag og ettermiddag, alt for lite, selvfølgelig, men dette kunne ikke iverksettes før tirsdag i uken etter. - Hva, så forferdelig, de KAAAAN da ikke behandle gamle og sjuke folk som har slitt et helt liv og vel så det i sine respektive ansikters sved og opplevd Krigen, komplett med tyskere og sild og poteter, og nå hadde behov for en smule hjelp og støtte fra samfunnet, og NÅ MÅTTE DE ALTSÅ VENTE HEEEEEEEELT TIL TIRSDAG og hvordan skal dette gå, og gubben skal til legen og allslags til stadighet og jeg med den gamle og utslitte ryggen min og fyogfyogneiogneioghjelpemegoppognedadvegger, for nå er det VIRKELIG galt her! Hvor blir det av en hjelpende hånd fra det offentlige når man endelig har bruk for den?

Hvordan det gikk da sannhetens øyeblikk nærmet seg tirsdag morgen? Joda, da hadde moderen ringt og avbestilt hele hjemmesykepleien! Man kan jo ikke ha noe slikt, vettu, stakkars gubben. De greide seg jo SEEEELVSAGT sjøl, slik "det hadde vøri i æille år". Nei, der skulle ikke en eneste pleier sette sine ben. Det var en avgjørelse hun var meget fornøyd med. Så da, så. Vel, hva skal man si? Vi deler ikke dette synet på saken, for å si det pent. Akk ja.

Kan skuebrød brukes som slankemiddel?

2007-11-11T23:24:00.000-08:00

Som erfarne seilere på livets hav og alt det der, er det både mangt og meget å tenke over. For eksempel dette med skuebrød. Er det mulig at skuebrød kan fungere som et probat slankemiddel, sånn egentlig? Det kan jo ha noe for seg, og vi har jo alle et rimelig nært forhold til dette med brød i alle dets framtoninger. Ikke minst for oss som føler at i legger på oss bare vi går forbi et bakeri. For ikke å snakke om hvis vi går inn på bakeriet.

Men det var altså dette med skuebrød. Ikke bare får man brød at skue, man skal skue det også. Det må vel i siste instans være en funksjon av hvor mye skuebrød man skal skue, og hvor langt man skal skue det. Fra Stavanger til Sandnes, for eksempel. Eller helt til Kristiansand. Andre ganger kan det jo være tale om hvor langt inn man skal skue brødet, og hvor ofte. For de sprekeste kan vi jo vri litt på Fadervår: Sku i dag inn ditt daglige brød! Viktige greier, det der. Vi sikter selvfølgelig til stekeovnen. Man må jo skue brødene skikkelig godt inn i ovnen, hvis det skal bli et godt resultat. Det var vel ingen som fikk obskøne tanker her? Det er i så fall helt og holdent deres problem. Det er ikke bare å skue brødet, det må bakes, også. Man kan bare la deigen ligge der, da blir den jo sur. På den annen side har jo surdeig også sin misjon, sin funksjon. Det er så mangt her i verden. Mye brød som må skues. Sånn ett kan skuebrød helt sikkert være et effektivt slankemiddel. Men på den annen side, hvis skuebrødet blir liggende for lenge, blir det jo muggent. Skikkelig mugg med hår. Ulekkert. Men man skal som kjent ikke skue brødet på hårene!

Vi ønsker alle en velfungerende dag og uke, i håp om at dere fortsatt kommer dere opp av sengen ved egen hjelp, klare til å sette i gang med å skue inn brødet. I stekeovnen, naturligvis. Selvbakt er som kjent velsmakt. Og henfall for all del ikke til navlebeskuelse!

Hva, river spøkelser opp aviser? En prosaisk tilnærming.

2007-11-09T10:26:00.000-08:00

Enkelte mennesker har et praktisk, ja, rent ut sagt jordnært syn på livet, verden og alt det som skjer mellom himmel og jord. Vi kjenner vel alle slike mennesker, som har en nærmest kjedelig, prosaisk tilnærming til slike ting. prosaisk inntil det kjedelige. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - hører så avgjort til i denne kategorien.
Det har seg nemlig slik at vi i dag fikk et e-brev fra en onkel som er bosatt nordpå. Dette er en person som vanligvis framstår som eksistensialistisk og usentimental. Allikevel kunne denne personen ad elektronisk vei presentere en selvopplevd spøkelseshistorie fra en ellers brukbart lykkelig barndom på en øy her på sørvestlandet, dertil fortalt på en slik måte at det er egnet til å få det lille som er igjen av hår til å reise seg på vårt hode, eller nærmest gi oss ståsveis over hele kroppen. Hovedpoenget var at alle i huset, med unntak av vår onkel, ble hensatt i en tilstand av inntil bevisstløshet grensende søvn, komplett med rallende snorking, mens trollskapet ramlet og skramlet ute i gangen, og etter hvert gikk over til å rive opp uhorvelige mengder med aviser, langsomt og ettertrykkelig, rett utenfor vår onkels dør. Hele situasjonen, som varte lenge, var preget av lammende og vanvittig angst. Neste morgen var alt selvsagt i orden igjen, og ikke en avisbit var å se.
Vår hustru - velsigne henne - ble ikke særlig imponert over å lese denne historien. Hun lurte på hvorfor spøkelser skulle gidde å befatte seg med aviser, usynlige sådanne, og hvorfor de absolutt skulle rives opp i time etter time, uten synlig resultat. Hadde det vært noen strimler der, kunne de i alle fall brukt det til å tenne opp i ovnen, i det minste Da hun dertil begynte å spørre om hvorvidt det dreide seg om Haugesunds Avis eller Aftenbladet, var det bare å gi opp. Enkelte mennesker er bare grunnleggende prosaiske.
Hva vi mener om spøkelser som river opp aviser på nattetid? Det er sannelig ikke godt å si. Men de greide i alle fall å skape en opprivende stemning!

En lutefiskhaters bekjennelser

2007-11-07T06:42:00.000-08:00

En ting kan vi med hånden på hjertet si: Lutefisk er noe dritt! For å si det rett ut: Lutefisk suger. Lutefisk er intet mindre enn motbydelig. Denne dissende, geleaktige fiskemassen, stokkfisk som rett og slett har vært kjemisk behandlet med kaustisk soda, serveres på disse tider med velbehag og stolthet, både på utsteder og privat. Med diverse tilbehør som kulinarisk alibi, det være seg fast eller flytende. Denne såkalte matretten er ikke bare avskyelig hva gjelder utseende og smak, den stinker også. Nå må folk for all del få lov til å servere hvilke uhumskheter de vil i privatsfæren, langt verre er det på spisesteder. Det har faktisk hendt at vi sammen med vår hustru - velsigne henne - har vært nødt til å forlate et bra bord på en ditto restaurant på grunn av lutefiskstanken. Lutefisk burde etter vårt syn være bannlyst fra samtlige spisesteder, på linje med røyking. Tenk så herlig det hadde vært dersom lutefisk-fakirene hadde vært forvist til uteområdet eller røyketeltet. Lutefisk og røyk i luftige omgivelser, eventuelt med pledd rundt skuldrene, det hadde vært noe, det. Så kunne vi andre innta vårt måltid uten påtrengende stank, og i klarerte omgivelser.

Her forleden overhørte vi noen elever i gangen, som var ivrig opptatt med å diskutere hvorvidt det finnes en matrett som er så vemmelig at det kanskje vil være vanskelig å skylle den ned i do. Skal vi tippe det er tale om lutefisk?

Og så er det "Daylight wasting time" igjen...

2007-11-06T09:41:00.000-08:00

Det er noe vi lurer på. Før var vi usikker, og tvilte på dette og mangt, men nå vet vi ikke helt lenger. Noe må det være. Kanskje det er alderen, vi har jo tross alt passert 50, med den - nuvel - visdommen dette burde bringe. Eller så må det være noe annet. Eller så har vi glemt det. Vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - kunne heller ikke bidra med noe fornuftig her, hvilket selvsagt er uvanlig, smigresmigre. Vi velger likevel å tro at det har noe med årstiden å gjøre. Et raskt blikk ut av vinduet etterfulgt av en titt på klokken, bringer oss til å konstaterere at vi forlengst har gått tilbake til det vi rent privat kaller "Daylight wasting time". Hvilket utlagt betyr vanlig, norsk vintertid, eller normaltid, om man vil. Hvilket bringer oss til sakens kjerne. Vi er nemlig utopisk tilhenger av sommertid hele året.
Den engelske betegnelsen på det vi her i røysa kaller sommertid, er "Daylight saving time". Det er et riktig så fint og pedagogisk uttrykk, som vi har stor sans for. Tenk det, vi sparer dagslyset til kvelden, når vi virkelig har bruk for det. Vi trives med denne ordningen i store deler av året, men så kommer vi altså til slutten av oktober. Da skal klokken av en eller annen gledesdrepende årsak plutselig skrus en time tilbake, uten at dette på noe sett eller vis akkompagneres av en saklig begrunnelse. Det er en del "hype" i media om det nå er tilbake til normaltid og mørke kvelder, men noen fyllestgjørende forklaring på hvofor dette på død og liv skal skje, finner man aldri.
Åjadajamensan. Vi er da ikke helt på feil jorde. Vi følger da med, tross moden alder og et yrke som enkelte vil betegne som en diagnose. Den Store Og Viktige Begrunnelsen har vi fått med oss, den som går på at vi må gjøre som EU og de andre landene. Og vi er selvsagt enig i at samordning er viktig. Likeledes flytider og rutetider generelt. Vi kan da ikke han noen norsk eller nordisk alenegang her. Og dermed skrur vi alle sammen klokken tilbake til en mørk og guffen "Daylight wasting time". Det er nemlig dette som er selve Begrunnelsen med stor B, at alle de andre gjør det. Hvorfor det ikke kan bli en felles overenskomst om "Daylight saving time" hel året, blir aldri belyst. Det er liksom en ikke-sak. Merkelige greier. Vi har hittil ikke vært i stand til å framskaffe noen saklig forklaring på dette at vi skal berøves en time med dagslys om kveldene i den tiden på året vi trenger det mest. i den mørke årstiden er det mørkt og guffent uansett. Vi kan ikke se at det er noe problem med en ekstra time med mørke når vi likevel er på jobb.
Vi kan i og for seg tenke oss saklige grunner til at man ikke praktiserer sommertid hele året. Mer dagslys morgen og formiddag vil for eksempel kunne være gunstig for folk som arbeider ute, og har nytte av dagslyset. Anleggsarbeidere, for eksempel, eller bygningsarbeidere Klart det er triveligere å jobbe ute når det er lyst. Eller kan det ha noe med landbruk og husdyr å gjøre?
Vel, inntil videre får vi avfinne oss med både møkkavær, mørketid og "Daylight wasting time". Det er tross alt et lite problem. Knapt nok noe problem i det hele tatt. Dessuten arbeider tiden for oss!
Vi vil ellers ønske samtlige der ute en usedvanlig fin dag og uke.

Hurra for moderne tider i auditoriet - eller skal vi si Sirkusrommet?

2007-10-31T13:52:00.000-07:00

Slik vi opplever situasjonen, må man som pedagog ha relativt sterke nerver dersom man skal ha undervisning i auditoriet. Grunnen til dette er at i 99,9 % av tilfellene blir det reneste sirkus når man med klassen foran seg skal gå i gang med å bruke de teknologiske herlighetene som her presumptivt skal være tilgjengelige. Sirkus av pinligste karakter. Ufrivillig klovnesirkus, med seg selv i hovedrollen. Ting fungerer nemlig aldri der inne. ALDRI! Murphy's lov praktiseres her i fullformat og widescreen. Det er alltid et eller annet "bare-bare" som svikter. Som at man bare får fram bilde, men ikke lyd ved avspilling av DVD, for eksempel. Eller motsatt. Alltid noe som bare ikke funker. Hvilket for vårt vedkommende har avstedkommet at det ikke lenger er snakk om DVD, men snarere "DeVaDE". Tilbake til klasserommet, gutter og jenter, og fram med bøkene. Det blir ingen film i dag! Ting funker nemlig bare ikke. Skal man attpåtil prøve seg på noe så vågalt som framvisning av en VHS, er nederlaget også garantert. Finner ikke ditt, finner ikke datt, can't find source, can't find signal, what have you, uansett hvilke knapper man trykker og vrir på. Når man ved tidligere anledninger har spurt deg til råds i slike saker har svaret vært at det er BARE ditt eller BARE datt, eller så mangler det kanskje en kabel, noe er det bare. Det er alltid en eller annen irriterende x-faktor som slår inn. Alltid. Uten unntak.

Om det bare er undertegnede som opplever det slik? Neppe. Vi tror det er ganske mange lærerkolleger som både titt og trått opplever noe tilsvarende, i de gode hensikters tjeneste. Det er i slike situasjoner man gjerne kan tale om at ”Kjødet er villig, men auditoriet skrøpelig”. Her forleden kunne vi glede oss over å se en erfaren kollega og rektor i fri dressur i Sirkusrommet, komplett med studenter i salen, eller var det kursdeltakere? Slips- og jakkefaktoren var jo rimelig høy. Vår kollega var tydeligvis ikke på vilkår i stand til å få i gang framvisningsutstyret, så rektor var tilkalt. Han kunne observeres i lett hektisk tilstand, snakkende, med mobilen til øret, og den andre armen inne i selve skapet, Sirkusrommets ”Heart of Darkness”, i full gang med forgjeves knotting og klikking. Kollegaen måtte visstnok gi opp hele opplegget. I alle fall måtte han gjøre noe annet. Skal ikke se vekk i fra at han måtte trå til med tavle og kritt, eller kanskje han måtte dramatisere? Samme dag hadde en annen lærer behov for å vise en VHS inne i Sirkusrommet. For å gjøre en lang historie kort, han måtte også gi opp, og kom ut gram i hu. Bare for å nevne et par eksempler. Vi tror ikke at de er de eneste, for å si det slik.

Hvor ille det enn måtte høres, dette er uholdbart. Vi vil derfor ta til orde for at det gjennomføres en skikkelig sjekke- og vedlikeholdsrunde på utstyret i Sirkusrommet, med det formål at det faktisk skal kunne brukes. Når vi kommer med en DVD, eller for den del en gammeldags VHS, skal utstyret kunne startes, og voila, som ved et under skal det framkomme både lyd og bilde, og det samtidig. Og lydene bør ikke være ens egne eder og forbannelser når en for n'te gang rasende og svettende står der etter å ha fått spolert sitt pedagogiske opplegg i påsyn av sine flirende disipler.

Ha en ellers pedagogisk riktig dag!

Dag Eigil
Pedagog og tidvis sirkusklovn

Penger er ikke alt, spesielt ikke i banken.

2007-10-31T11:45:00.000-07:00

Hallo!

Vi fikk sånn lyst til å berette om en selsom opplevelse vi forleden hadde i banken, nærmere bestemt SpareBank1 SR-Bank, hovedkontoret. Som et etter måten moderne menneske som bruker både kort og elektroniske banktjenester, er det ikke så ofte vi har behov for å få utført den typen banktjenester som krever personlig oppmøte. Men det forekommer. Sånn en gang i blant. Før ferier for eksempel, når vi har behov for å kjøpe en smule utenlandsk valuta. Eller som forleden, da vi som representant for den skolen vi jobber ved, skulle betale inn et kontantbeløp på kr. 25 200,- i etterkant av Operasjon Dagsverk, en ærend vi har forrettet i SR-Banks diverse kontorer ved diverse anledninger tidligere. Det har vanligvis gått helt greit. Litt kjedelig, kanskje, litt venting og maskinell telling av penger, men til slutt har man da stått der med den saliggjørende, stemplede girokvitteringen i hånden, selve bekreftelsen på at Dagsverk-jobben er gjort for i år, klar til å sendes inn til Operasjon Dagsverks hovedkontor. Men i år ble det litt annerledes, på en måte.

Vi ankom altså SR-bank, og trakk vår kølapp. Betaling av regninger, sette inn og ta ut penger. En vanlig, streit kassetjeneste. Venting, ikke noe unormalt i det. Pling, det ble vår tur, og vi spaserte bort til kassen. En hyggelig og smilende ung dame bak kassen. ”God dag, vi skulle bare betale inn dette kontantbeløpet via giro til Operasjon Dagsverk. Pengene må telles. Kan du ordne det?” Vi viste fram giroblankett og brun pose med kontanter. Den unge og serviceinnstilte damen sendte oss et usikkert blikk. ”Unnskyld….kontantbeløp? Penger? Giroinnbetaling? Vel…” Damen vekslet usikre blikk med den serviceinnstilte og usikkert smilende herren som betjente kassen ved siden av, like overrasket som om jeg akkurat hadde kommet med et uhørt og obskønt forslag, en helt sprø forespørsel. Dette med giro og kontant innbetaling var tydeligvis ikke noe de var borti sånn til daglig. Vi la merke til et lite skilt damen hadde på blusen: ”Under opplæring”. OK. Ja vel, greit det. Det er ikke så lett å vite allslags sånt på stående fot. Vi ble bedt om å gjenta vårt ærend for kassemannen. Hvilket ble gjort. ”Kontantbeløp, sier du? Er det mynter oppi posen også?” ”Ja, det er vel noen mynter også, men mest sedler. Vi har hatt Operasjon Dagsverk ved vår skole, og de fleste elevene kommer med kontant betaling.” ”Jasså”, sa kassemannen med et usikkert smil, ” mynter også? Og hva var det du skulle gjøre, betale inn kontant via giro? Hmmm. Har du konto her i banken, kanskje? Har du kort, bankkort?” Vi svarte bekreftende på begge disse spørsmålene. ”Men dette gjelder faktisk ikke min konto, mitt kort eller mine penger, jeg skal jo betale inn et beløp kontant.” Men kassemannen fortsatte ufortrødent: ”Har du kort? Har du MYNTER med deg i posen? Nei, det er nok best at du snakker med den damen borti der, borte ved mynt-tellemaskinen. Se, der kommer hun, ha det bra!” Mynttellemaskindamen nærmet seg. Vi fikk plutselig en følelse av at vi hadde havnet borti et ”skjult kamera”-opplegg. Det var imidlertid ikke skjult kamera, men ramme alvor, en vanlig hverdag i presumptivt serviceinnstilte SR-bank.

”Hallo”, sa mynttellemaskindamen”, har du konto og kort her i banken? Bli med bort til mynttellemaskinen, så skal det gå så greit, så. Sett inn kortet ditt her, og tast koden din.” -”Ja, men jeg skal faktisk ikke sette disse myntene inn på min egen konto, jeg skal derimot betale inn hele beløpet, kontant, sedler, mynter, the lot, til Operasjon Dagsverk. Her er giroblanketten.” Men det nyttet ikke. Damen fortsatte med myntene. ”Så taster vi inn det kontonummeret som står på giroblanketten din, og så….heisannn, det gikk ikke. Selvfølgelig ikke, dette er jo ikke en SR-bankkonto!” Aha. Damen begynte å skjønne et og annet. ”Ikke en SR-bankkonto, nei…og hva med disse sedlene? Hele beløpet skal jo betales inn til Operasjon Dagsverk! Det er ellers grunn til å spørre hva det egentlig er som foregår her, dette begynner jo å ta helt av. Er det mulig å få utført denne banktjenesten her, eller må jeg gå et annet sted?” Vi begynte etter hvert å bli en smule irritert. ”Vel, men da må du i alle fall ikke gå til Fokus Bank, for der tar de ikke imot kontanter I DET HELE TATT! Der er det kun kontanter i minibanken!”

Så kom det plutselig et forklarelsens lys over ansiktet hennes. ”Hva, skal du betale inn kontant? Kom her bort til kassen, så skal vi ordne det.” Borte ved kassen var det seddeltellemaskin, og ved forente anstrengelser og utbretting av samtlige av sedlenes krøller, bretter og rynker greide vi til slutt å få talt opp beløpet. Og de berømmelige myntene? De talte vi opp for hånd. Det var for øvrig ikke så mange. Til slutt var vi faktisk i mål, og lett til sinns kunne vi spasere ut i høstværet, med girokvitteringen i veska og en erfaring rikere.

Konklusjon: Kontanter og innbetalingsblanketter, det er i sannhet ikke hverdagskost, selv i SR-bank, og kunder er noen merkelige vesener. Men penger er som kjent ikke alt.

Ha en fortsatt fin og ïnnbringende dag, og god bedring!

Skremmende artikkel om overdreven tro på "det digitale grensesnitt

2007-05-31T00:52:00.000-07:00

Videreformidler følgende skremmende tekst, skrevet av Svein Einar Bolstad, om overdreven tro på "det digitale grensesnitt" i den moderne skolehverdagen.

Eksamen uten troverdighet

En ny type skriftlig eksamen innføres nå i videregående skole. Engelsk er første fag ut. Neste år kommer andre fag etter. Det nye er at ALLE hjelpemidler er tillatt, unntatt kommunikasjon under eksamen. Elevene får vite eksamenstemaet dagen før. Da er det meningen at lærerne skal hjelpe dem med å tenke og finne frem til stoff som kan brukes dagen etterpå.
Også foreldre og andre kan hjelpe så mye de bare vil under forberedelsen. Man kan skrive ferdig ting man tror kan bli relevant på eksamensdagen. Hvis det passer, er det bare å kopiere det inn i besvarelsen. Elevene kan ta med seg både ordbøker, lærebøker, grammatikker, alle slags oppslagsverk, kopier, notater og egne datamaskiner fullspekket med alle tenkelige opplysninger og retteprogrammer for stavekontroll og grammatikk. Jeg har registrert at noen rektorer vil innskrenke elevenes rettigheter, men det har de ingen rett til.
Sensorene har ingen mulighet til å kontrollere om det de får til bedømming, er elevenes eget produkt eller avskrift/kopi/plagiat. De er nødt til å ta det innleverte for god fisk. Skolene har verken kunnskap eller utstyr til å hindre kommunikasjon under eksamen. Selv om sensorene finner ut at det meste er plagiat, er det ikke fusk, har myndighetene bestemt. Det er kun fusk hvis du tas på fersken i å kommunisere. Når elevene har levert, er de utenfor fare. For en moral!
Resultatet er en urettferdig eksamen uten troverdighet. Urettferdig fordi ikke alle har egen datamaskin, oppslagsverk eller foreldre som kan hjelpe eller kjøpe hjelp. Noen sitter med papir og penn; noen med alle tenkelige hjelpemidler. Alle elevene skal imidlertid bedømmes etter samme mal. Uten troverdighet fordi eksamen ikke måler elevenes kunnskaper og ferdigheter, men premierer dem som er flinke å klippe og lime. Uten troverdighet fordi universiteter og høyskoler ikke kan stole på resultatene. Norske vitnemål står lavt i kurs utenlands. Nå kan siste rest av tillit forsvinne.
Den nye eksamensordningen undergraver Kunnskapsløftet. Den forteller elevene at det viktigste ikke er å lære kunnskaper og ferdigheter, men å vite hvor man kan finne stoff. Den premierer de smarte, late skippertakselevene. Ordningen skuffer alle som trodde Kunnskapsløftet var seriøst ment. Med slike eksamener fremstår Kunnskapsløftet som en bløff.
Den nye eksamensordningen undergraver også eksamen som system. I Utdanningsdirektoratet sitter folk som er motstandere av eksamen, og som lenge har støttet den skolepolitikken som nå endelig begraves. Det kan se ut som de bruker sine muligheter til å gjøre eksamen så ubrukelig at neste naturlige skritt er å sløyfe den helt.
Kjære kunnskapsminister Øystein Djupedal. Du har gjort en flott jobb med Kunnskapsløftet. Vil du virkelig sitte passiv og se på at arbeidet ditt undergraves? La ikke Utdanningsdirektoratet få ødelegge nok en gang. De har prøvd seg før: i 2002 og 2003. Begge gangene endte i fiasko og tilbaketog.
----
Svein Einar Bolstad er Norsk Lektorlags fylkesleder i Hordaland. Innlegget stod for kort tid siden i Bergens Tidende.

Selv pedagoger kan være syke!

2007-05-31T00:30:00.000-07:00

Noen av de mest observante av våre kolleger har muligens observert at vi ikke har vært å finne ved vår arbeidspult de siste par dagene. Nå er vi av natur både beskjeden og forsiktig og i det hele tatt lite synlig i landskapet, men det kan jo en sjelden gang i blant hende at vårt nærvær er både etterlyst og påkrevd. Som i inneværende uke, for eksempel. Vi kommer tilbake til dette.

Men altså, til allmenn opplysning og ihukommelse: De siste par dagene har vi brukt til å bli ordentlig kjent med rompa vår, denne eiegode og for alle formål viktige kroppsdel som vi alle har et mer eller mindre godt forhold til. I en herværende morgenavis har man de siste dagene kunnet lese om sprettromper og opptrening av ditto, men i vårt tilfelle har det mer vært tale om sprutræv. Raufoss! Anus Niagarus med tilhørende vind og dragsug, med tilhørende kvalme, matthet og feber. Dette må vel sies å være en særdeles lite glamorøs tilstand, lite egnet til å kombinere med utøvelse av pedagogisk virksomhet og hektiske møter. Selv vår oppofrende hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - tok behørig avstand fra sin stønnende, og ulekre husbond ved å forhale ut til gjesterommet, der hun har tilbrakt de siste par nettene i formodentlig opphøyet ro.

Vi blir usedvanlig sterkt fokusert på de fordøyelsesmessige sidene av tilværelsen ved slike anledninger. For å vri litt på gode, gamle Blood, Sweat and Tears: "What goes in must come out". Før eller senere. I vårt tilfelle helst før, hvilket utlagt betyr umiddelbart og ettertrykkelig. Det pendles mellom toalettet og senga, de to sentrale stasjonene i vårt ellers så lune og koselige rede, og verdsetter sterkt den korte avstanden mellom disse to punktene. Hmm! Har vi nok toalettpapir i huset? Det er i grunnen pent med mønstret papir, det umønstrede som fås kjøpt på Europris blir litt kjedelig i lengden. Men det får jo på en måte mønster uansett, i alle fall etter bruk. Det viktigste er jo at det er mykt. Vi erindrer at toalettpapir i tidligere tider gjerne ble omtalt som "krepp-papir", kan det ha vært tale om en norvagisering av det engelske "crap paper"? Og den skrukken der, har den vært der før? Er det begynnende slitasje, eller kanskje..... Det er merkelig med dette språket, med etymologien. Hvor kommer ordene ifra? En fyr mente en gang at ordet "hemorroider" var et ord med åpenbart tysk opphav, med rot i preposisjonen "herum", altså "vondt omkring". Nåvel. Nå har vi i grunnen vært "på slankern" i en uke allerede, og dette bidrar sikkert også til å gjøre oss lettere å omgås. Vi har normalt hatt for vane å legge slike uttømmende aktiviteter til helger eller ferier, men denne gangen ble det altså til at vi måtte gi tapt for presset. Ha en ellers mentalt ekspanderende dag og uke, og vokt dere for Dodraugen!

2007-05-30T04:15:00.000-07:00

I dagens skole skal man bruke samtlige av de digitale læringsresssursene for alt det er verdt. Man skal ikke se vekk fra at elevene fra høsten av vil sitte uten lærebøker, og kun bruke pc. Lærerne er følgelig på kurs i bruk av digitale læringsressurser, og læringskurven er bratt, selv for de som er rimelig oppegående i data.