Om å ta på seg det pedagogiske seletøyet

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig iført vår mentale overlevelsesdrakt.

Men det var dette med retting. Denne nødvendige, men akk så kjedelige aktiviteten som er en nødvendig konsekvens av at elever og studenter skal vurderes, og som ingen pedagoger kommer unna uten arr i sjelen. Selv om dette er en vesentlig del av hva jobben dreier seg om, oppfatter vi rette- og vurderingsarbeidet som den verste delen av det pedagogiske arbeidet. Og hva mer er, det blir verre og verre etter som årene går. Man blir såpass møkklei av å rette de samme feilene i mer eller mindre åndsforlatte besvarelser, bunke etter bunke ad nauseam et infinitum, er rimelig slitende. Spesielt i disse tider, selvfølgelig. Ikke at det akkurat kommer som noen bombe sånn fra en godt voksen pedagog til en annen, men alligavel! Dessuten gnager sulten, noe vi må venne oss til. Ja, vi er på slankekur også, selv i denne søte førjulstid. Akk ja. Men vi får glede oss over alt det positive som kan bidra til sinnets munterhet. Som å leke litt med ord og skrive rare tekster, for eksempel.

Oppmuntringer og sympatierklæringer mottas med takk! :-D

Vekk med smakstilsetningene!

Klimakrise, krig og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. I en herværende lokalavis kunne vi nemlig mandag 15. november glede oss over å lese at verdens helsetopper nå diskuterer et forbud mot smakstilsetninger i tobakk i forbindelse med Verdens helseorganisasjons avtaleforhandlinger, som i disse dager avholdes i Uruguay. Får disse det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den ikke kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene

Men det bør ikke stoppe der. Hva med å fjerne smakstilsetningene i brennevin? Bare det å fjerne krydderet fra juleakevitten ville nok gjort julefeiringen blitt langt mer edruelig rundt om i de 1000 hjem, med glade barn og helsegevinst som resultat. Samme opplegg med andre brennevinssorter. Vekk med enhver form for smakstilsetting, og kun nøytralt brennevin å få kjøpt på Vinmonopolet. Skal det være smak, så får folk ordne det selv, og her i landet har vi jo tradisjon for så vel karsk som 60 og Solo. Det er mer enn godt nok for alkovrakene.

Eller hva med potetgull, ostepop og andre former for helseskadelig knask som folk stapper i seg? Snart kommer alt som heter snacks, sjokolade og godteri til å bli levert i pakker med advarsel, være uten smakstilsetninger og smake pyton. Farsemat er heller ikke sunt, så før vi vet ordet av det, vil det kun bli solgt pølser som både lukter, smaker og til forveksling ser ut som dritt. Ikke så lekkert og innbydende, kanskje, men det får holde lenge for junkfoodvrakene.

Avslutningsvis vil vi herved oppfordre møbelprodusentene om å være seg sitt ansvar bevisst i disse tider. Alt som heter sofaer og tv-godstoler bør i framtiden bli produsert med hundrevis av innsydde tegnestifter og kanskje en og annen knappenål i stoppen, slik at folk for framtiden vil tilbringe minst mulig tid der. For nå er det på høy tid å slå hardt ned på alle disse røykende, drikkende og junkfoodmomsende sofagrisene. Sabla blandingsmisbrukere, hele gjengen!

Hei, hei!

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann.

En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet.

Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?”

Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.”

Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”