torsdag 18. november 2010

Om å ta på seg det pedagogiske seletøyet

Joda, vi har da kommet oss på jobben denne dagen også. Vi har stått opp fra vårt leie, sett morgenmørket i svartøyet på vår sedvanlige mandige måte, snakket pent og vennlig til vår hustru - velsigne henne - vårt livs lys og vår sengs varmekolbe - , og kommet os av gårde til arbeidsplassen. Vi er jo en person med høy arbeidsmoral så vel som moral for øvrig, i alle fall til husbruk, og personlig integritet på høyde med det beste i utlandet. Her er det intet slinger verken i valsen eller tangaen, så her sitter vi altså over rettebunkene og gjør vår jobb, til beste for våre disipler, skolen, samfunnet, oljeindustrien, Pensjonsfondet og fedrelandet for øvrig. Og Kongen, selvfølgelig. Og fordi vi må. Hadde det ikke vært for den der inntekten, er muligheten stor for at vi heller ikke hadde befunnet oss her, iført hengende i klokkestrengen iført vårt pedagogiske seletøy. Men en inntekt må vi jo ha, så vi må nok finne oss i å trå vannet i den pedagogiske andedammen enda en stund, behørig iført vår mentale overlevelsesdrakt.

Men det var dette med retting. Denne nødvendige, men akk så kjedelige aktiviteten som er en nødvendig konsekvens av at elever og studenter skal vurderes, og som ingen pedagoger kommer unna uten arr i sjelen. Selv om dette er en vesentlig del av hva jobben dreier seg om, oppfatter vi rette- og vurderingsarbeidet som den verste delen av det pedagogiske arbeidet. Og hva mer er, det blir verre og verre etter som årene går. Man blir såpass møkklei av å rette de samme feilene i mer eller mindre åndsforlatte besvarelser, bunke etter bunke ad nauseam et infinitum, er rimelig slitende. Spesielt i disse tider, selvfølgelig. Ikke at det akkurat kommer som noen bombe sånn fra en godt voksen pedagog til en annen, men alligavel! Dessuten gnager sulten, noe vi må venne oss til. Ja, vi er på slankekur også, selv i denne søte førjulstid. Akk ja. Men vi får glede oss over alt det positive som kan bidra til sinnets munterhet. Som å leke litt med ord og skrive rare tekster, for eksempel.

Oppmuntringer og sympatierklæringer mottas med takk! :-D

onsdag 17. november 2010

Vekk med smakstilsetningene!

Klimakrise, krig og all verdens elendighet til tross: Verden går da tross alt framover, på tross av nyhetsmedienes daglige doser med depressive nyheter. Det finnes mennesker som tenker kloke tanker der ute, det finnes folk som bryr seg. I en herværende lokalavis kunne vi nemlig mandag 15. november glede oss over å lese at verdens helsetopper nå diskuterer et forbud mot smakstilsetninger i tobakk i forbindelse med Verdens helseorganisasjons avtaleforhandlinger, som i disse dager avholdes i Uruguay. Får disse det som de vil, kan nesten all tobakk som selges i Norge, såkalt ”American Blended” får så vond smak at den ikke kan røykes. Kloke tanker, dette. Vi støtter selvsagt dette av hele vårt hjerte. Tenke seg til, om noen tid vil det kanskje kun bli solgt røyketobakk og sigaretter som smaker så vondt at røykerne nå like gjerne kan begynne å røyke de sure sokkene sine, først som sist. Det ville vært til pass for de stinkende og tjæretrukne nikotinslavene

Men det bør ikke stoppe der. Hva med å fjerne smakstilsetningene i brennevin? Bare det å fjerne krydderet fra juleakevitten ville nok gjort julefeiringen blitt langt mer edruelig rundt om i de 1000 hjem, med glade barn og helsegevinst som resultat. Samme opplegg med andre brennevinssorter. Vekk med enhver form for smakstilsetting, og kun nøytralt brennevin å få kjøpt på Vinmonopolet. Skal det være smak, så får folk ordne det selv, og her i landet har vi jo tradisjon for så vel karsk som 60 og Solo. Det er mer enn godt nok for alkovrakene.

Eller hva med potetgull, ostepop og andre former for helseskadelig knask som folk stapper i seg? Snart kommer alt som heter snacks, sjokolade og godteri til å bli levert i pakker med advarsel, være uten smakstilsetninger og smake pyton. Farsemat er heller ikke sunt, så før vi vet ordet av det, vil det kun bli solgt pølser som både lukter, smaker og til forveksling ser ut som dritt. Ikke så lekkert og innbydende, kanskje, men det får holde lenge for junkfoodvrakene.

Avslutningsvis vil vi herved oppfordre møbelprodusentene om å være seg sitt ansvar bevisst i disse tider. Alt som heter sofaer og tv-godstoler bør i framtiden bli produsert med hundrevis av innsydde tegnestifter og kanskje en og annen knappenål i stoppen, slik at folk for framtiden vil tilbringe minst mulig tid der. For nå er det på høy tid å slå hardt ned på alle disse røykende, drikkende og junkfoodmomsende sofagrisene. Sabla blandingsmisbrukere, hele gjengen!

Hei, hei!

Vi hørte følgende sjarmerende lille historie her forleden, og siden vi hørte historien sånn “first hand”, er den sikkert sann.

En guttunge sitter og se på tv sammen med sin far. På tv er det noen som hilser på hverandre, med muntre “Hei, hei”. Gutten nok litt på dette, og etter en stund kommer spørsmålet.

Gutten: “Far, hvorfor sier de hei, hei?”

Faren: “Nei, si det. De er glade, og hilser på hverandre med å si hei, hei.”

Gutten: “Er de så treige? Skjønte de det ikke første gangen?”

onsdag 18. august 2010

Om sjarm, damer og kjøpesex i Praha

Det var om våren for noen år tilbake, og vi var på studietur i Praha sammen med noen kolleger av varierende alder, fasong og kjønn. En heftig tur for å utvide vår horisont, for riktig å puste inn såvel kultur som historie i denne flotte byen. Og mye kultur ble det, herunder ølkultur. En dag hadde flertallet i gruppen bestemt seg for riktig å flotte seg i forbindelse med dagens middagsmåltid. Denne kulinariske høytidsstund skulle foregå på et spesielt spisested, fisefint inntil det motbydelige, der innredningen var en tro kopi av spisesalen i om bord på “Titanic”. Utsiktene til dette ble rent ut sagt for meget for overtegnede og en annen kollega, så vi takket for oss sånn rent foreløpig, og gikk ut på byen for å søke de mer folkelige gleder og ditto kultur rundt på diverse brune puber og, skulle det vise seg, tvilsomme skjenkesteder. Øl og annet ble inntatt i liberale mengder, og det varte ikke spesielt lenge før vi ble kontaktet av diverse østeuropeiske damer, hvorav enkelte ganske pene, som via kroppssspråk og noen få engelske gloser gjorde oss oppmerksomme på at de gjerne ble med oss til hotellet for nærmere kontakt, gjerne av intim art. Men vi er jo herrer med høy moral, og de mange tilbudene høflig og smilende avvist. Vi hadde likevel mye moro av dette, spøkte med at dette selvfølgelig ikke var snakk om “working girls”, og at tilnærmelsene hadde sin bakgrunn i vår modne sjarm og personlige utstråling.

Sånn utpå kvelden greide vi da å karre oss tilbake til vårt relativt enkle hotell, der de andre satt og hadde et aldri så lite nachspiel i resepsjonen. Etter den sedvanlige salven om at vi hadde vært usosiale, ble det spørsmål om hvor vi hadde vært og hva vi hadde gjort. Og vi smurte godt på, preget av sitasjonen, med at vi hadde vært ute på byen og nærmest sjarmert damene i senk. Tenk, vi kunne til og med ha kommet med damer til hotellet, hadde det ikke vært for vår høye moral, personlige integritet og store viljestyrke. Ekte kjærlighet! Et par av de godt voksne damene, hvorav den ene var skilt, satte blikket i oss, og så begynte en tirade om mannsgriser av verste slag, som kunne sitte og spøke med den tragiske situasjonen disse damene var i. Til latter fra de øvrige, selvfølgelig. Nei, mannfolk vr seg like over alt, skikkelige griser og fy og flate. Damer næret selvfølgelig aaaaldri slike tanker, må vite!

Så reiser en godt voksen bergensdame seg opp, og sier at hun etter 30 års ekteskap i en gitt situasjon godt kunne tenke seg å betale for en natt med en ung og sexy mann, om det var kjøpesex aldri så mye. Og på skikkelig bergensk smalt det: “Og, når eg ska vere ærlig, så hadde du nok hatt godt av en omgang, du og!”

Reaksjonen var ganske så vanvittig, og de to damene var ikke på talefot på lang tid.

lørdag 16. januar 2010

Styringskåte byråkrater og detaljstyrte pedagoger

Jada, vi er fullstendig klar over situasjonen. Vi pedagoger innehar et yrke som nærmest er å regne som en diagnose. Dessuten kan vi ingenting, er late og udugelige, og kan ikke lære fra oss. I tillegg har vi altfor mange og lange ferier. Alt dette kjenner vi til og må leve med, og vi er blitt ganske så hardhudet etter hvert. Men av til går det over alle grenser, selv for oss og våre tålsomme kolleger. Når vi sitter igjen med følelsen av å bli behandlet som komplette idioter av bedrevitende politikere og skrivebordspedagoger, hvis virkelighetsfjernhet øker proporsjonalt med avstanden til disiplene og klasserommet.

Som her forleden, i forbindelse med et avdelingsmøte. Det har nemlig kommet nye direktiver om fraværsføring. Jo da, det skal fortsatt føres fravær, ad elektronisk vei, via nettet, i SkoleArena. Men nå skal det åpnes for at et større antall fraværsdager under visse vilkår skal kunne strykes, visstnok etter diskusjon med den enkelte disippel. Dette kommer selvsagt i tillegg til de andre fraværsdagsstrykegrunnene, som var der fra før. I tillegg skal disipler som har en del fravær i enkelttimer, kunne få dette omgjort til hele fraværsdager, eventuelt etter diskusjon med kontaktlærer. Det hele ble så svevende og utflytende at det til slutt ikke var noen som forstod systemet, knapt nok avdelingslederen selv. Disiplene skal til og med kunne gå inn i SkoleArena innen en viss frist, og ordne opp i dette selv. Hvis de husker det innen det er for sent, da. Her er det duket for mye gøyal diskusjon om fravær og fraværsføring, noe som fra før er et yndet tema. Ørkesløse diskusjoner, som tar tid, og som selvfølgelig vil ende med at pedagogen og skolen må gi etter. Disiplene har jo alle rettigheter på sin side, må vite. Men i dagens skole er jo systemer og detaljert dokumentasjon for dem minste ting som kjent viktigere enn fag og undervisning.

Og så har vi jo dette med vurdering. For nå skal det bli skikkelig ulovlig å gi såkalte graderte karakterer, som for eksempel 3+, 3/4 eller 4-. Dette gjelder i alle vurderingssituasjoner igjennom skoleåret, også på enkeltprøver. Alle karaktervurderinger skal nå gis hele og udelte. Men man kan visstnok fortsatt få lov til å antyde graderinger til elevene, sånn rent muntlig. Vi går ut ifra at dette kommer fra Utdanningsdirektoratet eller tilliggende myndigheter. Uansett virker denne formen for paragrafryttersk detaljstyringshysteri ganske så komisk i forhold til de utfordringene skoleverket står overfor. Vi tror heller ikke at dette har sin bakgrunn i sterke ønsker fra elevenes side. Dette illustrerer på en utmerket måte et styringskåt skolebyråkrati med bena solid plantet i løse luften, helt uten sans for det praktiske vurderingsarbeidet i skolen.

Dette virker latterlig, som et system som behandler høyt kvalifiserte pedagoger som om de skulle være sprellemenn. Og vi vil mer enn antyde at vi i vår praksis kan komme i skade for å gi komplett blaffen i dette idiotopplegget. Så får vi heller bli lovbrytere, alle sammen. Men nå er jo samfunnet fra før blitt såpass gjennomregulert at vi knapt kan gå på do uten å bryte minst 3 – 4 lover og direktiver.

Men det som egentlig bekymrer oss mest her, er at selve systemet som i høyt tempo og uavlatelig produserer dette åndssvake sprøytet. For faktum er at det sitter voksne, høyt utdannede og formodentlig tenkende mennesker rundt om på kontorene der ute, folk med familie, hus og bil, folk som dere der ute og overtegnede herremann, som faktisk sitter og klekker ut dette kvasipedagogiske nonsens. Det sitter faktisk godt betalte folk i viktige beslutningsposisjoner som produserer dette og liknende komplette tapersvada, som de forventer at det pedagogiske fotfolket der nede ikke bare skal iverksette, men endog ha nytte av. En nytte som er like konturløs som tåke i skoddeheimen. Og bak disse byråkratene sitter styrings- og reformkåte politikere, med konstant behov for utløsning. Og for å si det som det rett ut: Ejakulatet deres stinker!

onsdag 13. januar 2010

Oppgradering på gang...så her er vi!

Joda, like sikkert som dopapir kommer tydeligvis årets høydepunkt for oss vgb'ere: Oppgraderingen! Forrige gang vgb var ute med dette stuntet, som de hadde frekkhetens nådegave nok til å kalle en oppgradering, viste det seg å være intet mindre enn en rasering!

La oss håpe de har en litt heldigere hånd med jobben denne gangen. Inntil videre tar vi i bruk denne reservebloggen, og det er ikke umulig at vi kommer til å legge ut et og annet. Velkommen skal dere være!